”Med et tappert kamprop var vi i gang, vi banet oss vei, dette var komplisert, som limbus, men vi sto ikke stille, vi var ikke ønsket her, men vi ønsket oss selv velkommen.” Jeg er fanget. Det finnes bare mørke. Her er det ingen andre, ingen som kan motsi meg, derfor kan jeg anta at jeg har rett, at jeg alltid har rett, men at det ikke har noe å si, uansett. Jeg er fanget i mørket, et mørke (hvis det finnes flere), og for tiden skriver jeg en historie, kort historie (hvis det finnes lengere), som ikke har noen avslutning eller konklusjon eller egentlig handling, så vidt jeg vet, så langt. Historien jeg skriver er historien du leser nå, og jeg skriver den også nå, samtidig, slik at hvert ord du leser oppstår på arket idet øynene dine passerer over det, og slik at hvis du leser fort, så må jeg skrive fort, så kanskje forteller jeg noe som ikke skjer, eller finner på noe, eller kanskje noe helt annet, hvis du leser så fort at ingenting skjer før jeg må skrive videre. Historien mangler en avslutning (naturligvis, kanskje), fordi jeg skriver om meg selv, og om det som skjer idet det skjer, og for at historien da skal ende, må jeg enten dø eller slutte å skrive et tilfeldig sted, fordi jeg ikke er synsk, fordi jeg aldri kan vite om historien egentlig fortsetter, og hvis jeg dør så har jeg ikke tid til å fortelle det, mens hvis jeg slutter å skrive et tilfeldig sted, og livet mitt likevel går videre, vil du aldri få vite hva som skjer, om noe som helst, etter at teksten er ferdig. Jeg forteller deg dette for å hjelpe deg, fordi ved å være forberedt kan du unngå en ekkel, ødeleggende overraskelse når du plutselig ikke finner mer tekst på slutten av historien, og ønsker deg en konklusjon, en slags avrunding som forklarer deg alt, og hvorfor det som har skjedd eller ikke-skjedd har, og så videre, og jeg ber deg innfinne deg med nå, i begynnelsen, at historien du leser ikke er fullstendig. Det er mulig, og kanskje sannsynlig, at du ikke liker å lese historier som ikke ender på noen bestemt måte, fordi du liker å forstå, å ikke føle at noe er usagt, eller ulest, eller uspesifisert, i noen som helst sammenheng. Du håper kanskje at ditt eget liv vil bli slik, med et testament og fire velvalgte siste ord før du svinner hen og blir en del av historien, og du vil at alle opplevelser skal etterape en slik struktur, at alt du ser og gjør og suger opp av informasjon skal følge den planen du har lagt for deg selv, slik at du kan innbille deg at begynnelse og slutt, introduksjon og konklusjon, er veldefinerte, nøyaktige elementer som gjennomsyrer alt i verden, og derfor kanskje har en mulighet, kanskje med litt hell en snever sjanse, til å bli del av deg og alt som skjer med deg, og du vil ikke dø med noe ugjort, usagt, uspesifisert, men er dette på noen som helst måte viktig? Du har uansett feil. Hovedpoenget her, i introduksjonen, er at selv om du kanskje ikke liker å lese historier som ikke ender på noen bestemt måte, så har du ikke noe valg, ikke i denne sammenhengen, fordi du allerede har lest så langt, og noen avslutning får du heller ikke dersom du avbryter lesingen din nå, før jeg slutter å skrive. Slå deg til ro, finn deg til rette, ta deg en røyk, med at jeg, som forfatter, har makt til å begrense opplevelsen din på en slik måte, at jeg kan holde deg her, og la deg slippe opp for alternativer hvis jeg skriver for alltid, og la det ikke gå inn på deg at du nå har færre frie valg (du har ingen valg, ingen valg, ingen valg) enn da du begynte å lese. Prøv heller å oppnå den behagelige innsikten at dette også fritar deg fra et stort ansvar. Jeg vil nå forklare deg hvordan jeg bor, hvordan alt fungerer her i mørket, mørket som har fanget meg og ikke lar meg unnslippe, forsvinne, kanskje er det nettopp det jeg har gjort, forsvunnet, slik at jeg er fanget fra å komme tilbake? Igjen må jeg be deg forberede deg, denne gang på hvor annerledes alt er her i forhold til hva du er vant til, og at det kan skremme deg, dette, dersom du ikke er vakt. Vær heller på vakt, og skeptisk (på overflaten, det vil si, innerst inne) til at alt jeg forteller er sant, fordi det nødvendigvis kun er sanne ting som er skremmende. Alt jeg sier, vil jeg påstå, nå og sikkert senere, er faktisk sant, men du kan mistro det, fordi det vil virke usannsynlig, og fordi du ikke trenger å være redd for noe som ikke er bevist riktig, og fortell deg selv at en tekst kan inneholde alt som det er mulig å beskrive med språk, slik at mine påstander, i teorien, også eksisterer, like ekte og sanne, i negert form. Her jeg bor er det uendelig mørkt og uendelig stille; lys og lyd eksisterer ikke, har aldri eksistert, og ingenting fast å ta i, smak og lukt, heller ikke, og ingen mennesker, ikke utenom meg. Kanskje vil du tro, ønsker å tro, på en måte, at det finnes et gulv, noe i alle fall, å forholde seg til i min verden, fordi jeg ikke har fortalt deg at jeg faller. Svaret er at jeg ikke vet om det finnes noe gulv, og at jeg ikke vet om jeg faller, at jeg ikke vet om det finnes lys eller lyd, men at det ikke har, ikke hittil. Dette mørket, denne stillheten, er fangehullet mitt, et fengsel jeg sitter fast i, kan ikke bevege meg, kan ikke rømme eller flytte meg og komme meg unna. Jeg kan prøve å bevege meg, har prøvd, jeg kan gå i en tilfeldig retning, men ingenting forandrer seg, og jeg kan ikke bekrefte verken at jeg faktisk går, at det finnes noe underlag å bevege seg på, eller, siden det ikke er mulig å skille mellom der jeg var og der jeg er, at jeg har kommet meg noen vei som helst. Jeg føler meg fanget. Jeg sitter fast. Underlig, kanskje da, tenker du, at selv om livene (verdenene) våre er så forskjellige, så skriver jeg likevel på et språk du forstår, om ideer og tanker du kjenner igjen betydningen av. Selv om jeg aldri har hørt en lyd, sier jeg, så vet jeg hva en er, og jeg vet at de ikke finnes, akkurat som lys. Fra mitt ståsted er dette ikke så merkelig, og burde heller ikke være det for deg, hvis du tenker deg om, og kun på hva jeg har fortalt deg, ikke andre antakelser enn de jeg har gitt deg grunnlag for. Kort forklart, så vet du ikke at denne teksten er skrevet på et språk du faktisk forstår, at det ikke senere vil komme ord eller setninger som absolutt ikke tilhører det språket du trodde du leste, og som dermed beviser at den meningen du finner er tilfeldig. Kanskje er teksten, blue, en tilfeldig sammensetning, yellow, av bokstaver, og da vil heller ikke paradokset ditt ha noen mening? I bunn og grunn er det slik at alle feil du kan klage på i teksten er avhengig av at du først antar at teksten er sann, at den betyr noe, at innholdet eksisterer, og hvis det da oppstår selvmotsigelser, er det denne forståelsen det er noe galt med, du som har feil, alltid du som har feil, ikke meg, fordi teksten ikke gir deg annet å forstå enn det som står her, det jeg skriver, enten det er sant eller blottet for mening, og du må selv bestemme hva du vil trekke ut av det som blir fortalt, og selv ta et oppgjør med din egen evne til å forstå hvis det du forstår ikke er mulig å finnes. La oss likevel si, som en forklaring (en trøst) på denne og alle liknende misforståelser som oppstår, at jeg vet at lyder ikke eksisterer slik du vet at spøkelser ikke gjør det, slik du vet at ingen sirkler er perfekte, eller slik du vet at tiden har en bestemt retning, at tomt rom er mangel på materie, eller at 2+2=4 (5,6, hva som helst). Finn deg i at jeg forstår, og du forstår, like mye som hverandre, men med et annet utgangspunkt, og at du har feil, alltid du som har feil. Nå skjer det noe, og det er fantastisk og uventet, og på en måte forferdelig, fordi det rykker i meg, dypt inne, noe i meg som hender nå, idet jeg hører en lyd, for første gang en lyd, og det er en stemme, og stemmen sier: ”Teateret brenner.” Øyeblikkelig, nå, tenker jeg at dersom teateret brenner opp, og ingen slukker det, vil da alt som har blitt prestert der også forsvinne? Hva annet er det som binder disse prestasjonene til historien, så lenge de som kunne huske å ha opplevd dem en gang dør og hukommelsen deres forsvinner? Hva annet binder dem til historien enn de merkene de har satt fra seg i vegger og gulv, i tomheten der inne, fotavtrykk i sementen, i støvet, eller skraper fra stilettheler i parketten? Det er skremmende (ærefryktinngytende) å tenke på hvor flyktig det hele er, hvor dødelig alt blir idet det begynner å finnes, som om tiden baserer seg på en fryktelig, ondskapsfull idealisme som gir den en nødvendig filosofisk begrunnelse den trenger for å drepe alt det geniale vi (burde jeg si dere?) har brukt livene våre (deres?) til å skape. Men kanskje er det nettopp slik at tiden dreper (sa noen at det gikk an å drepe tid?) for å motarbeide ondskapen, for å skape sirkler, slik at alt som har blitt skapt kan skapes igjen, og slik at ingen av oss er til ingen nytte. Nå lurer jeg på om det kanskje er slik, kanskje slik at det er forventet at jeg skal skape alt fra bunnen av, og at teateret brenner, ikke uten grunn, men for å minne meg på det. Jeg lurer et øyeblikk på om dette faktisk er en beskjed til meg, ikke til noen andre, som vet hva de skal gjøre når teateret brenner, slik du kanskje, innerst inne, tror at det jeg skriver, som du leser, egentlig er beregnet på noen andre enn deg, noen jeg vet hvem er kanskje, eller en uspesifisert leser som blir til deg idet du leser det jeg skriver. Dette er en tåpelig (usannsynlig) tanke, fordi jeg har aldri hatt kontakt med noen andre enn deg, og fordi kommunikasjonen er meningsløs dersom vi ikke beregner den på hverandre. Konklusjonen min er at stemmen må snakke direkte til meg, fordi hvis ikke kunne den ha sagt noe helt annet, men med samme ord, og jeg vet bare at teateret brenner fordi jeg også vet at det ble fortalt til meg. Nå sier stemmen: ”Teateret brenner ikke,” og det slår meg at dette motsier det stemmen nettopp sa, og at brannen enten må ha bli slukket siden sist stemmen sa noe, eller at det er snakk om to forskjellige teater, i hvilket tilfelle det er irriterende at stemmen ikke er mer spesifikk i beskrivelsen sin av dem, slik at jeg kunne ha hatt en mulighet til å skille dem fra hverandre. Et viktigere spørsmål er kanskje (kommer vel an på hvordan du ser på det) om, siden jeg hittil ikke har fått beskjed om verken det ene eller det andre, og dersom det er snakk om ett og samme teater, betyr det da at teateret aldri har brent og aldri har ikke-brent tidligere, og vil det si at teateret ikke har eksistert før nå? Jeg tenker at ingenting har eksistert før nå, bare mørke, bare stillhet, og at stemmen er en utvei, at den er et lys i mørket (en lyd i stillheten) som kan hjelpe meg unnslippe fengselet mitt, og at jeg kanskje ikke er fanget, ikke lenger, fordi jeg kan vite, eller forstå, fordi jeg kan benytte lydene til å bekrefte. Jeg tenker at hvis stemmen sier: ”Bussen er forsinket,” la oss si idet jeg strekker hånden oppover, og at jeg strekker hånden nedover, og stemmen sier: ”Bussen er ikke forsinket,” og dette skjer igjen og igjen og igjen og igjen og igjen, så vil jeg, med induktiv sannsynlighet, kunne anta at handlingene mine har konsekvenser, at hånden min har beveget seg, at jeg har en hånd, at det finnes bevegelse, at mørket er et rom og at det eksisterer, at jeg eksisterer. At frie valg eksisterer? Nå sier stemmen: ”Uff da, ikke alt jeg sier er sant, men heller ikke alt er usant. Ikke alt jeg sier har struktur, og ikke alt jeg sier mangler det. Noe av det jeg sier er tilfeldig, men ikke alt.” Uff da. Dette var det jeg prøvde å ikke fortelle deg i introduksjonen, som jeg spesifikt unngikk å si (selv om jeg egentlig sa det), fordi det er forferdelig, fordi alt som da blir sagt og fortalt er meningsløst, fordi alle konsekvenser av det som blir sagt (alle sannsynligheter som blir indusert av det) forsvinner i et altomfattende mørke (mørket), i stillhet. Hvorfor? Fordi stemmen ikke eksisterer mer enn meg hvis den har mindre integritet enn det jeg har. Hva da? Og. Uendelig mørke, ubrukelig lyd, uendelig stillhet (ubrukelig stillhet). Forestill deg (overbevis deg selv om?) at det samme (tilsvarende) også gjelder for deg, at det samme gjelder for din verden (dine omgivelser, livet ditt). Jeg føler meg verre. Jeg følte meg ikke dårlig før, men verre nå, og først følte jeg meg ikke bra, men dårligere enn etterpå, og nå verre enn aller først. Dette slår meg kanskje som interessant (kanskje ikke), for i grunnen har ingenting forandret seg, ingenting har skjedd, ingenting har skjedd, og jeg har verken mer eller mindre frihet, verken færre eller flere frie valg nå enn da jeg begynte å skrive, og hvorfor føler jeg meg da forskjellig? Hvis det ikke har skjedd, innser jeg, så føler jeg meg ikke forskjellig, kanskje har jeg aldri følt meg på noen som helst annen måte enn nå, og kanskje begynte jeg aldri å skrive denne teksten, kanskje begynte jeg nå, med denne følelsen, og kanskje ikke. Det finnes bare mørke, bare stillhet, ikke følelser, ikke behov eller prestasjoner eller teater eller stemmer, ingen tid, ingen frihet eller vilje, og ingenting finnes slik at ingenting kan brenne bort. Jeg eksisterer ikke, jeg er bare, jeg er ikke, jeg tenker bare, kanskje bare i øyeblikket, kanskje ikke en gang da, men tidligere, som et ord på et ark som forsvinner idet du skal til å lese det, som en sjelegranskende drøm du ikke kan huske når du våkner. Slik føler jeg meg, her i mørket, fanget i stillhet, tidspunktet, øyeblikket, ingenting (alt). Nå gikk jeg på en vegg. Hvis veggen eksisterer og jeg eksisterer, så har jeg flyttet meg, jeg må ha spasert hele tiden, eller falt sidelengs. Når jeg nå beveger hånden langs veggen innser jeg at det ikke er en vegg, men en dør, eller kanskje en dør i en vegg, ut herfra kanskje, men hvorhen da? Døren har et dørhåndtak. Det stemmen sier nå, bekrefter, så langt stemmen kan bekrefte noe, det jeg nevnte tidligere, om at det er snakk om to teater. tilbake til evilidealism.net